søvn løs

Tre netter på rad nå. Jeg har ikke fått sove før hall 5- 6 de siste tre nettene. Er så sliten. I natt tørte jeg ikke en gang å skru av taklampen min. Hver gang jeg lukket øynene var han der. Mannen. Han stod der. Midt på gulvet på romme mitt. Og stirret på meg. Men hver gang jeg opnet øynene, var han borte.

Har vært sammen med bestekompisen min i dag. Mest sannsynlig siste gangen jeg ser han før han reiser i militære. Kommer til å savne han noe grusomt. Var sammen med han i 7 timer, og det føltest ut som 2. Skulle ønske det føltest ut som 3 døgn. Det er to timer siden jeg dro, og jeg savner ham alt. Vi hadde det koseli da. Men !GUD! til jeg kommer til å savne ham.


Jaja, tror jeg skal prøve å sove snart. Men vi snakkest jo. Men sikkert ikke før til neste år, so .... godt nytt år ^^

And you never know

Er veldig deprimert for tiden. Har ikke lyst til noe. Eneste jeg vill er å være sammen med bestekompisen min. Enkelt og greit, fordi jeg elsker ham. Elsker ham over alt. Dere skulle bare vist hvor vondt det gjør å innrømme dette. Men han betyr virkelig alt får meg, og nå reiser han snart. Han reiser snart fra meg. Akkurat nå er han på besøk hos familien, men han sa han kanskje kom hjem i morgen eller over i morgen. Håper så sykt han kommer i morgen. Trenger ham. Han har holt meg i livet i nesten ett halvt år nå. Jeg skylder ham så sinnsykt mye.

Har så lyst og fortelle ham hvorfor jeg er som jeg er. Selv skadingen, tablettene, depresjonen, angsten, og alt. Jeg skylder ham vel egentlig det.

Jeg får ikke sove, jeg vill ikke ha mat, (spiser bare fordi jeg vet jeg må), klarer ikke være skikkelig glad. Jeg klarer rett og slett ikke å være meg selv. Jeg klarer knapt å se meg selv i speilet, fordi jeg ikke takler meg selv lenger.

I don't know what to say anymore.
I want you to know. But I can't get myself to tell.
I miss you so much. And I really need you here.
And you never know.

There's so much I would like to know about you.
But I don't know how to ask.
If you just could forgive me, for being such a fool.
I want you. So badly.
And you never know.

I want to be the only one.
The girl you would love to have in you're arms at night.
The only girl you would look at, and kiss just to tell
here that she's really the only one.
But you don't know.

I want you to love me.
Like you never have loved anyone before.
I really want to be the only on.
I just wish you knew.

Nickelback - Never gonna be alone.

Jeg vil anbefale denne sangen. Den er så sinnsykt bra. Den var på det nyeste albumet til Nickelback, Dark Horse. Jeg fikk det av ei god venninne til jul. Mener det, hør den.

Fantastisk jul, venn, savn, sammen ligning

Hatt det ganske vanskelig i det siste egentlig. Vansker med og sove, lite matlyst, sliten, også har jeg denne ekkle følelsen. Den sterke følelsen av at noe forferdelig skal skje. Å denne gangen er det ikke bare meg det kommer til å skje med, men alle de jeg har nært. Klarer snart ikke mer. Har ikke selvskadet meg på 2-4 uker da. Har helt ærlig ikke peiling lenger. Tror det er 3 uker.

Jeg kommer til å savne beste kompisen min sykt. Han reiser snart i militære, og i tillegg reiser han til familien i morgen, og vet ikke hvor lenge han blir. Tenk om jeg ikke ser han mer før han reiser i militære? Det vet jeg ikke om jeg klarer. Jeg nærmest elsker ham. Jeg vet vi bare er venner, men i det siste har det liksom vært noe sterkere mellom oss. Når vi kysser, holder rundt hverandre, ligger ved siden av hverandre, osv. Det er liksom så magisk. Blir så glad. Klarer virkelig ikke slutte å smile. Har i alle fall armbandet jeg fikk av han til jul da. Det er en sølv lenke, men en inngraverings plate på, og der står det "not alone". Kommer til å ha det på hver dag. Og hver gang jeg ser på det, kommer jeg til å tenke på ham.

Hatt den beste jula i mitt liv i år. Trodde den kom til å suge, men det gjorden den ikke. Hadde en masse bra tid sammen med mamma og pappa. Og jeg har funnet ut hva som plager meg mest med dem. De sammen ligner meg for mye med andre, og vil at jeg skal være sånn og sånn og sånn, i stedet for hvordan jeg er. Men men, vet ikke om jeg er psykisk klar får og snakke med mamma og pappa etter nyttår. Det er skummelt.

Men nå skal jeg legge meg snart. God Natt ^^

Angst, deprisjon, jul, alene

ja, nå er det altså lille-lille julaften. I mårgen skulle egentlig jeg, mamma og pappa til legen min og snakke om hvordan jeg har det, og at ej føler de overser meg litt og sånn. Men jeg stod opp hall 8 i dag får å avbestille timen min. Jeg kunne jo ikke ødelegge jula får mamma og pappa, og ødelegge den enda mer for meg.

De tror liksom at jeg har det så sykt bra. Men nei, det har jeg ikke. Jeg og legen min fann foresten ut fredag forige uke at jeg har angst (12 poen på testen) og deprisjoner (9 poeng på testen) har du over 19 poeng til sammen sliter du med dem. Så jeg hadde redd når jeg gikk og trodde jeg hadde angst og deprisjoner. Etter så mange år med det, skal det ikke så mye til før du innerst inne egentlig vet hva som feiler dei når det er noe så vanelig.

Jeg har også vært veldig syk noen dager nå, men tror du mamma eller pappa ser noe? Jeg må si til dem at jeg ikke føler meg bra i 5 dager, og vente i 4 før de begynner å se det. Spørr du meg, er det ikke sånn det skal være. Foreldre skal se når du ikke har det bra. I alle fall når det er så synelig som det var. Vennene mine sa til meg at jeg såg ned dopa ut. Og mamma reagerte ikke engang.

jaja, lurer på å stikke en tur ned til bestekompisen min på julaften. Han blir mest sannsynlig aleine på hybelen. Jeg liker ikke tanken på at han skal sitte her helt alene. Håper mamma synst det er greig (noe jeg tviler på), og at han vill ha meg der en liten stund.

Men jeg skal spise litt nå også skal jeg se The L Word senere ^^


God jul <3

Jula nermer seg

Jula nærmer seg, og pappa har komt hjem. Men jeg vet ikke helt hvor hvitt glad jeg er får det. Han har forandret seg fra sist han var hjemme. Han er ikke like grei som før. Han stoler definitivt ikke på meg. Til og med mamma stoler mer på meg. Jeg blir skikkelig lei meg av det. Han sa jeg ikke fikk være sammen med beste vennen min, bare fordi vi ikke er sammen. Jeg gler meg nesten til han drar igjen. Hater denne tiden av året.

Forresten så skulle jeg til legen på fredag, men legen min hadde snakket om fredag på onsdag, men satte meg opp på torsdag. Og jeg tenkte ikke på å se på timen min. Så jeg kom på fredag, og skulle være der på torsdag. Fikk ny time, så håper vi er ferdig tidelig på fredag.

Bup, å nysgjerrige foreldre

Her er jeg igjen. Etter ca. en uke. Jeg sprakk på søndag. Jeg skulle ikke kutte meg til i alle fall tirsdag hadde jeg bestemt meg får. Men hvem tror du det klikka får? Har tre djupe, lange kutt på underarmen nå.

Skal til legen igjen i dag. Var der op onsdag, og nå er det fredag. Men i dag skal ikke mamma eller pappa vite noe. Jeg skal snakke med legen min om Bup, og litt sånn. Jeg har avtalt med læreren min, og han sørger får at det ikke blir ført fravær på meg. Får pappa sjekker SkoleArene får og følle med fraværet mitt, og karakterene mine.

Gruer meg til jeg kommer hjem, får bussene går til en sånn dom tid, at vist jeg skal rekke timen min, kommer jeg kjempe tidlig. Og pappa skal til legen litt før meg. Men håper det går bra. Jeg vil bli ferdig med alt dette. Er lei nå.

Har forresten kjøpt meg en bok får ett par dager siden. Den heter "Svart som ravnen". En kjempe bra bok får deg som liker, drap, etterforskning og lignende.

Så får i alle fall du ha en fin dag videre ^^

Noen dager senere

Her er jeg da igjen. Jeg er fortsatt dårlig. Kan ikke forstå att alt dette kan komme av tablettene. Jeg tror jeg har feber. Satt på skolen i dag og trodde virkelig jeg skulle dø. Jeg er kvalm, og sulten hele tiden, men har ikke matlyst i det hele.

Da jeg kom hjem i dag la jeg meg til å sove, var så trøtt og sliten. Sykt hvor deilig det var. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive egentlig. Jeg har det helt jævelig får å være ærlig. Er på gråten hele tiden. Føler ikke jeg har noen å snakke med. Ingen å være sammen med. Føler meg så alene. Helt alene i denne forpulte verden.

Men nå er klokka over hall 1, så jeg må legge meg. Skal tildelig opp i morgen som vanelig.

jævelig dorlig.

Jeg er skinnsykt dårlig i dag. Snakka med bestekompisen min i går kveld før jeg sovnet. Ville så gjerne fortelle hvorfor jeg var så dårlig, men torde ikke. Ikke når han alt virket redd for meg. Jeg gråt i over en time i strekk i går kveld. Det føles ut som om det er tett før jeg vare knekker sammen i gråt. Føler meg jævelig. Hodet mitt kommer til å eksplodere snart vist mattelæreren min snakker til meg igjen. Jeg har en jævelig dårlig dag, og han snakker til meg som om jeg er 3 år. HATER DET!! Det merkelig er at jeg har 6-er så langt dette året.

Men jeg skal gå bort på plassen min og begynne å repetere litt, siden jeg er ferdig med de seks oppgavene han gav oss. Kanskje jeg kommer innom sener i dag og syter litt til xD

ett par timer og 10 tabeletter senere

Jeg føler meg absålutt ikke bra. Gråter. Har gjort det lenge nå. Vil ikke se meg selv i speilet. Klarer det ikke lenger enn 3-4 sek. uansett. Jeg trenger noen å være sammen med nå. Noen som passer på at jeg ikke tar flere tabeletter, noen som trøster meg. Jeg har ikke godt av flere tabeletter nå, eller kanskje. Jeg kjenner det som en slakg rus i kroppen.

Kunne ønske jeg turte å sende melding til bestekompisen min. Men jeg gjør ikke det. Er redd han kommer til å reagere verre enn forventa. Så jeg vil ikke fortelle det. Ikke det med tabelettene i alle fall. Jeg prøver å lure meg selv til at jeg ikke vil kutte meg, selv om det er noe av det jeg helst vil nå.

Tabeletter, selvskading

Jeg føler meg ikke bra. E vel kanskje ikke meningen etter 10 Paraceter og 10 Ibuxer. Er så langt nede. Det går hele tiden rykter rundt om meg og bestekompisen min. At vi har sex og sånn. det er greit at vi faktisk har det, men folk trenger jo ikke fare rundt og si det til alle.

Nå no helt forferdelig i dag. Vist du får inn på www.documentingreality.com/forum/f10/some-emo-girl-need-serious-help-11192/ forstår dere hva jeg mener. Helt forferdeig. Unskyld meg, men vist du faktisk gjør noe sånt mot dei selv, har du ingen grunn til å leve lenger. Da kan du like godt ta livet av dei. Det er mildere det enn dette. Men ikke ta det feil, jeg er egentlig sterkt imot selvmord.

Etter følger av "Dø Katha. DØ!"

Jeg trodde jeg fikk lagret det andre innlegge jeg skrev i går, men neida. Det jeg skrev var i alle fall no lignende dette :

I der forige innlegget fikk jeg det til å høres ut som om at beste vennen min gjør så mange feil, og er temmelig grusom. Men det er han overhode ikke. Jeg er så sinnsykt takknemmelig for at jeg kjenner han. Han hjelper meg hele tiden. Da jeg ble sur i går, gikk jeg ut en tur får å prøve å gå det av meg iseden for å kutte meg. Og etter en stund ble jeg ensom og kald, så jeg spurte om jeg kunne konne opp til han en liten tur. Det var virkelig herlig. Han støttet meg, og log meg gråte inntil han. Jeg sa jeg ikke ville hjem, og da sa han at d skulle jeg ikke heller, ikke før jeg måtte. Jeg er så gla i han. Uannsett hva jeg skrev i går. Jeg var bare rasende.

Har vært å snakket med helse søster i dag igjen foresten. Det var så herlig. Hun er så grei. Hun ringte meg til og med og spurte om jeg kom. Jeg ble så gla da. Følte at noen faktisk vill hjelpe meg.

Dø!! Katha, DØ!!

Jeg vill bare dø! Føler ikke det finst noen ting å leve for lenger. Null og niks. Jeg er deprimert hele tiden, klarer nesten ikke å more meg lenger. Det gjør ekstra vondt når min beste venn svikter meg hele tiden. Savner den tiden vi var sammen hver dag. Det var så herlig. Nå føles alt bar tomt og overfladisk. Jeg gråter nesten hver dag får deg. Og du bare svikter meg. Kan man kalle det en venn?

Jeg elsker han, han er den besten. Men jeg orker ikke mer så lenge jeg ikke vet hva han føler, eller om han i d hele tatt vill være sammen med meg. Jeg som hopet at vi kunne finne på noe gøy i dag. Eller bare slappe av og ser på tv, film eller lignende. Men neida, han orker ikke å være sammen med meg, IGJEN. Det er ikke første gangen han kommer med den rett før jeg egentlig skal komme ned til han. Har virkelig lyst å skrive dette til han. Eller bedre si det. Jeg er lei av at jeg ikke tørr å si ting til han. Jeg tørr bare ikke. Er for redd for å såre eller bli såret.

I til legg til dette, han mamma en jævelig uke. Hun er potta sur, og jeg for nesten ikke være ute lenger. Jeg vil stikke av. Orker snart ikke bo hjemme. Føler meg inne stengt og oversett her. Føler meg som en liten unge på 3-4 år. Mamma kan ikke se på meg som så mye annet vertfall. Kunne ønske jeg hadde mot til å bare pakka skolesakene mine, og noe klær, og stikke av. Vet ikke hvor jeg kunne stukket, men hadde vell funnet en plass. Vist ikke kunne jeg bel tatt bussen en plass, og sovet på en benk. Hadde vært bedre enn her vertfall.

Den siste uka mi har vært forholdsvis bra. Jeg har vært redd hele tiden, men mannen har ikke vært her så intenst. Jeg har klart å nekta meg å skade meg selv nesten hele uka. Det gikk galt her får to dager siden. Jeg tok en dose med forskjellige smertestillende, tror det tilsvarte ca. 8-12 paraceter. Og der etter rispet jeg meg. Jeg gråt ikke en gang, jeg nærmest frydet meg over smertene. Jeg begynner virkelig å skremme meg selv.

Gler meg skikkelig til mandag nå. Det er bare 3 dager til .Da skal jeg til helsesøstera og snakke med henne igjen. Håper jeg får fortalt henne mer en sist. Jeg trenger virkelig å dele dette med en voksen. Vennene mine synest bare jeg er teit og patetisk. Og det hjelper meg ikke akkurat. Det får meg bare til å føle meg verre.

På torsdag skal jeg på sjukehuset og få sjekket om jeg har angst. Gler meg egentlig til å finne ut om det.

Sex, mann, fri

I dag da jeg voknet fikk jeg nesten panikk, hadde en skikkelig ekkel og merkelig drøm. Jeg drømte at jeg hadde sex med en av klassekontaktene mine xD :S ææææsj!! Jeg satt å tenkte på det nesten hele tiden da jeg hadde han på skolen i dag. Det var 2 forbanna timer, som gikk sykt sakte :( Kan ikke tenke meg at en kan drømme noe sånt. Han er ung, det gjør det litt bedre, men at jeg skulle drømme dette. Det hadde jeg virkelig aldrig trodd.

Min mørkhårete, høye, tynne mansmenneske prøver virkelig å gjøre meg gal! Han har "hvisket" til meg i hele dag :S Jeg begynte nesten å gråte under engelsk tentamenen i dag. Var så ekkelt. Han fikk meg til å tenke "jeg står rett bak deg, jeg vet hva du driver med, jeg føller med deg vet du". Klarte nesten ikke konsentrere meg. Men jeg fikk gjort ferdig oppgavenen og skrevet litt mer enn det jeg måtte på stilen.

Kunne ønske du hadde fri i dag. Å at du hadde hat lyst å snakke med meg. Så jeg kunne fortalt deg om doktortimen min, og om den ekle manspersonen, og fortalt deg om selvskadingen. Jeg vill ikke sjule det for deg, men jeg vet du hadde blitt så sinnsykt skuffet over meg. Nå er det faktisk hele 2-3 dager siden jeg gjorde det sist. En del av det har grodd nå. Så det ser ikke så galt ut, men der er arr.

Ekkel mann

Nå sitter jeg på skolen og sliter skilleli. tror virkelig det er angst jeg har. Den brunhåra, høye, tynne mannen har vært mer og mer i tankene mine de siste dagene. Han nesten snakker til meg også. Han på en måte overfører tankene sine til meg. De er ekkelt :S

Men nå skal jeg ha gym teori, so vi snakkest ;)

Doktor og angst

I dag for jeg tidlig fra skolen fordi jeg skulle til doktoren. Han kunne da til min lettelse fortelle meg at alle prøvene jeg tok, viste helt normale resultat. Så begynte han å spørre litt hva som er galt med meg liksom. Og jeg fortalte om skjelvingen og alt sammen. Han sa etter kort tid at dette kunne ligne på angst.

Jeg var ganske enig. Har vurderte tanken selv. Så jeg skal sta å scanne hode mitt i Volda. Jeg vet ikkje helt om det var det han sa, men synst og kan huske det. Jeg spurte også om p-piller, siden helsesøster ikke ville skrive ut til meg i går p.g.a. blodprøvene jeg skulle få svar på i dag. Sånn vist det hadde vært noe jeg ikke burde få i meg.m

Vi har foresten engelsk tentamen i morga. Dette går rett til helvete. Og alt går bare galt i dag. N esten i alle fall.

Depresjon? .... eller?

Skal til legen på onsdag. Gler meg. Har så mye jeg vil snakke med han om. Men det er så mye jeg ikke vet om jeg tørr å snakke om med en voksen.

Jeg har gjort så mye dumt i det siste. Vill ikke at det skal være sånn. Vill være perfekt. Men hvem vill ikke det innerst inne. Jeg personlig tror jeg hadde vært lykkeligere om jeg hadde vært tynnere. Og dette er ikke noe sånn, "jeg er tykk, gi meg oppmerksom het, jeg vil ta livet av meg selg" greier. Det er noe som har plaget jeg siden jeg gikk i barnehagen. Noe jeg har prøvd å gjemme. Jeg klarer bare ikke å slanke meg. Tror depresjonen tar helt over meg.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle det depresjon, men jeg prøve. Det føles som det. En konstant smerte som bare blir sterkere og sterkere. Kjennes ut som den bare venter på det rette øyeblikket til å knuse meg. Til å brekke meg helt.


Jeg vill bare gi opp. Etter hver dag som går, er jeg nærmere knekkepunktet. Jeg ser det ett stykke foran meg.

Men jeg har sang time om en liten stund, så nå må jeg gå.

Jeg bryr meg om deg! <3

Ja, jeg bryr meg om deg. Uansett hvor vanskelig du synst det er å forstå det, så er det noen som bryr seg om deg. Uansett hvor vanselig du har det nå, så er jeg her får deg. Jeg ble virkelig skuffet på fredad da du prøvde å ta liv ditt. Jeg vet jeg burde ha vært der får deg, jeg var der også en stund, men... du lovet meg å ikkje jøre det. Du lovet å holde deg i live gjennom kvelden. Jeg har bare lyst å begynne å gråte her jeg sitter. Hadde sikkert gjort det vist det ikke var får at broren min sitter her i samme romme som meg.

Jeg har nesten mistet bestevenninna mi før, å nå var det tett før du å forsvant. Jeg hadde ikke taklet det. Hadde ikke taklet å miste noen av mine nermeste nå. Tror jeg hadde mistet meg selv. Hadde dødd. Men ikke fysisk, psykisk.

Har du eller har du nesten mistet en av dine nermeste på denne måten før?
Hvordan taklett du det?

Jeg kan være positiv! :D

Jeg føler at det første innlegge mitt her ble litt sytete på en måte. Dere må ikke ta meg feil. Jeg er en veldig gla og livli jente, jeg har bare noen små problem.

Dagen i dag kommer til å bli fin tror jeg. Skal være sammen med venner for en gangs skyld. Skal feire bursdagen min litt tror jeg. Vi har en av de beste skoledagen i uka, OG det er fredag :D

Hva synst du egentli eg spennenede å lese om i en Blogg?
Jeg trenger litt hjelp. Hvirkelig.

Jeg elsker å blogg:) Liker du? Eneste probleme er: hva skal jeg blogge om?
Hva kategori liker dere at blogger er skrevet i?



Avenged Sevenfold - A Little Piece Of Heaven

Before the story begins, is it such a sin
For me to take what's mine, until the end of time
We were more than friends, before the story ends
And I will take what's mine, create what God would never design

Our love had been so strong for far too long
I was weak with fear that something would go wrong
Before the possibilities came true, I took all possibility from you
Almost laughed myself to tears, conjuring her deepest fears

(Come here you fucking bitch)

Must have stabbed her fifty fucking times, I can't believe it
Ripped her heart out right before her eyes, eyes over easy
Eat it, eat it, eat it

She was never this good in bed, even when she was sleeping
Now she's just so perfect, I've never been quite so fucking deep in

Ny, og sprekkeferdig

Jeg er NY! :D Ta godt imot meg da ^^ xD

Det er virkelig vanskelig å begynne å skrive. I alle fall vist du virkelig vill at det skal høstest bra ut. Jeg kan jo si så mye som at, jeg laget denne bloggen så jeg kunne gi en del av meg selv. Jeg har en til, men det var så mange jeg kjente som viste om den, att jeg klarte liksom ikke skrive skikkelig. Kunne ikke gi så mye av meg selv.

Jeg har hatt bursdag i dag, eller i går...eller... ååh! blir frustrert jeg nå! Klokka er ett par minutt over 12 når jeg skriver dette. Jeg har i alle fall hatt en fantastisk dag. På en måte.

Har du følt at det er en slaks person som føller etter deg hele tiden? En som får deg til å tenke "han føller etter meg, han har ikke tenkt å la meg være i fred, han føller med alt jeg gjør". Sånn har jeg det for tiden. Det er skummelt.

I dag når jeg skulle inn på kjøkkenet å spise frokost fikk jeg ett slaks syn av en mørkhåret, tynn, litt høy mann. Han var litt skummel. Og samtidig følelsen av at det stod noen inne på stua og føllte med på hva jeg gjorde. Trodde jeg skulle begynne å gråte. Har vært sånn i hele dag. Sett det ekkle bilde av mannen i hode mitt.

Tror ikke jeg klarer så mye mer. Har komt litt ut av kontroll i det siste. Har en alt får stor trang til å kutte meg, ta mange piller på en gang, lyst til å hoppe forran biler som kjører forbi... rett og slett ødelegge meg selv. Jeg klarer ikke konsentrere meg fordi jeg skjelver hele tiden, og...alt er liksom galt på en gang, sammtidig som alt er rett. Hater livet mitt. Hater meg selv. Tenk om jeg bare hadde taklet å se meg selv i seile.

Nei, tror jeg har plaget dere nok får denne gang. Skriver sikkert meg en annen dag.
Og bortsett fra d meste av det som står her er jeg en bli og glad jente, som elsker nye folk;)