Jeg vill bare dø! Føler ikke det finst noen ting å leve for lenger. Null og niks. Jeg er deprimert hele tiden, klarer nesten ikke å more meg lenger. Det gjør ekstra vondt når min beste venn svikter meg hele tiden. Savner den tiden vi var sammen hver dag. Det var så herlig. Nå føles alt bar tomt og overfladisk. Jeg gråter nesten hver dag får deg. Og du bare svikter meg. Kan man kalle det en venn?
Jeg elsker han, han er den besten. Men jeg orker ikke mer så lenge jeg ikke vet hva han føler, eller om han i d hele tatt vill være sammen med meg. Jeg som hopet at vi kunne finne på noe gøy i dag. Eller bare slappe av og ser på tv, film eller lignende. Men neida, han orker ikke å være sammen med meg, IGJEN. Det er ikke første gangen han kommer med den rett før jeg egentlig skal komme ned til han. Har virkelig lyst å skrive dette til han. Eller bedre si det. Jeg er lei av at jeg ikke tørr å si ting til han. Jeg tørr bare ikke. Er for redd for å såre eller bli såret.
I til legg til dette, han mamma en jævelig uke. Hun er potta sur, og jeg for nesten ikke være ute lenger. Jeg vil stikke av. Orker snart ikke bo hjemme. Føler meg inne stengt og oversett her. Føler meg som en liten unge på 3-4 år. Mamma kan ikke se på meg som så mye annet vertfall. Kunne ønske jeg hadde mot til å bare pakka skolesakene mine, og noe klær, og stikke av. Vet ikke hvor jeg kunne stukket, men hadde vell funnet en plass. Vist ikke kunne jeg bel tatt bussen en plass, og sovet på en benk. Hadde vært bedre enn her vertfall.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar