Jeg hater virkelig å syte, men denne helga tror jeg må være den verste jeg noen gang har hatt. Har vært så utrolig langt nede, langt under bakken. På lørdan fikk jeg ikke sove, så jeg satt oppe til 0700 og såg 9 episoder med The L Word, og gråt mye. Forstår ikke hvorfår det gjør så vont. Men så legne han ikke er her, har jeg det ikke bra. Jeg trenger han. Så jæveli. Jeg vil ha han tilbake!!
Skal heldig vis til helsesøstera og snakke med henne i dag. Og en annen bra ting... jeg klarte å ikke selvskade meg på hele helga. Men nå fikk vi enda mer vi må gjøre i norsk, så jeg får vel begynne :/
mandag 16. mars 2009
torsdag 12. mars 2009
Dagen i dag er.... jævelig?
Jeg hadde matteprøve på tirsdag, og vi fikk igjen resultatet i dag. Jeg fikk 4/5. Det er seriøst det dorligste jeg har fått til nå i år i matte. Har bare hatt 6-ere. Det var først da jeg innså at dette har begynt å gå ut over skolearbeidet mitt.
Jeg var med legen i går, og har fått søkt meg inn på BUP nå. Håper bare jeg kommer inn, og at det skjer fort, får det har virkelig begynt å bli gale nå. Helt ærlig så har jeg en grunn til å leve akkurat nå. Og det er at jeg har ett lite håp og ønske om at forholdet mellom meg og bestekompisen min snart kan bli bedre. Men jeg trur jeg ødela det ganske mye natt mellom mandag og søndag.
Jeg skal egentlig gjøre noe skolearbeid til i morgen, sånn at jeg faktisk blir ferdig, men jeg klarer det bare ikke. Og alt jeg gjør, hører, ser, leser, osv, minner meg om kompisen min. Noe som får meg til å bare ville gråte. Og i går så jeg han da jeg skulle på båten. Jeg kjente bare hvor tårene presset på. Tror ikke han så meg, men jeg viste han kom til å være der, helt frå tidlig den dagen. Jeg hadde ikkje snakket med noen eller noe, jeg var bare sikker på at jeg kom til å se han da. Men jeg så nesten ikke på han. Jeg så nokk på han til å se at det var han (og jeg kjenner ham igjen utrolig lett, så knapt litt av håret hans), også så jeg ned og alle andre veier. Vist det ikke gjorde vont før, so gjorde det det nå.
Har du lest de to første bøkene i Twilight serien? Jeg holder på å lese bok nommer to, og jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Bella blir liksom meg, Edward kompisen min, og Jacob en annen kompis av meg. Det er nesten skremmende.
Jeg har tengt mer på selvmord den siste tiden enn jeg tror jeg har gjort i hele mitt liv. Akkurat nå har jeg ingen grunn til å leve. Jeg ser ingen i alle fall, nå som det ser ut som jeg har mistet ham. Og planlegging av selvmord går i hode mitt hele tiden. Sånn som akkurat nå har jeg egentlig veldig lyst og knuse glasruta i kantina på skolen (der jeg sitter), og hoppe ned de 5 etasjene og ned i vannet under og drukne. Men jeg har ikke gøds nokk til å gjøre det. Også har jeg lyst å stikke av, langt langt vekk, og aldrig komme tilbake. Jeg tror jeg er ferdig og syte nå, so...
Jeg var med legen i går, og har fått søkt meg inn på BUP nå. Håper bare jeg kommer inn, og at det skjer fort, får det har virkelig begynt å bli gale nå. Helt ærlig så har jeg en grunn til å leve akkurat nå. Og det er at jeg har ett lite håp og ønske om at forholdet mellom meg og bestekompisen min snart kan bli bedre. Men jeg trur jeg ødela det ganske mye natt mellom mandag og søndag.
Jeg skal egentlig gjøre noe skolearbeid til i morgen, sånn at jeg faktisk blir ferdig, men jeg klarer det bare ikke. Og alt jeg gjør, hører, ser, leser, osv, minner meg om kompisen min. Noe som får meg til å bare ville gråte. Og i går så jeg han da jeg skulle på båten. Jeg kjente bare hvor tårene presset på. Tror ikke han så meg, men jeg viste han kom til å være der, helt frå tidlig den dagen. Jeg hadde ikkje snakket med noen eller noe, jeg var bare sikker på at jeg kom til å se han da. Men jeg så nesten ikke på han. Jeg så nokk på han til å se at det var han (og jeg kjenner ham igjen utrolig lett, så knapt litt av håret hans), også så jeg ned og alle andre veier. Vist det ikke gjorde vont før, so gjorde det det nå.
Har du lest de to første bøkene i Twilight serien? Jeg holder på å lese bok nommer to, og jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Bella blir liksom meg, Edward kompisen min, og Jacob en annen kompis av meg. Det er nesten skremmende.
Jeg har tengt mer på selvmord den siste tiden enn jeg tror jeg har gjort i hele mitt liv. Akkurat nå har jeg ingen grunn til å leve. Jeg ser ingen i alle fall, nå som det ser ut som jeg har mistet ham. Og planlegging av selvmord går i hode mitt hele tiden. Sånn som akkurat nå har jeg egentlig veldig lyst og knuse glasruta i kantina på skolen (der jeg sitter), og hoppe ned de 5 etasjene og ned i vannet under og drukne. Men jeg har ikke gøds nokk til å gjøre det. Også har jeg lyst å stikke av, langt langt vekk, og aldrig komme tilbake. Jeg tror jeg er ferdig og syte nå, so...
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
