Mandag, og en forventningsfull uke har begynt

Då var det mandag igjen. Verste dagen i uka. Det er denne dagen som bruker og være verst. Det slår nesten aldri feil. Jeg har nettopp lest Twilight. En utrolig bra bok i mine øyne. Men det som var med denne boka, var at den fikk meg til å tenke. Og jeg virkelig elsker bestekompisen min. Kanskje ikke som kjæreste og sånn, men som venn. Han betyr alt for meg. De få gangene jeg ser han fortiden er det beste jeg har fortiden. Det lille håpe om at alt kommer til og bli bedre, og at han flytter tilbake, og at vi får bedre kontakt, og at jeg får være med han mer og en masse endre ting. Jeg savner ham så ufattelig mye. Ingen kan se at det forstår meg, får dette er ekstremt. Jeg går og hoper på at han tilfeldig vis vil dukke opp der jeg bor og overaske meg, eller at jeg ser han her jeg går på skole. Men det skjer ikke vist jeg ikke avtaler med ham.

Jeg har prøvd å få han med og se Twilight på lørdag, men vet ikke ennå om han blir med. Jeg håper. håper, håper. Det hadde vært så fantastisk. Savner han så utrolig :(

Jeg vet ikke heilt hva mer jeg skal skrive. Etter å ha tenkt på boka og kompisen min, går alt rundt i hode mitt. Så jeg tror bære jeg avslutter.

Har det ikke akkurat så veldig bra så lenge han er borte, og live mitt stort sett går i oppløsning.
Så jeg tror jeg bare avslutter dette innlegget, så får vi se om jeg skriver igjen om ikke så lenge.

Deprimert, penger, VT

Jeg fikk akkurat ett akutt tilfelle av rastløs het. Har lyst å selvskade meg. Har lyst til å springe, og samtidig har jeg bare lyst til å sove. Jeg er helt ut slitt, og svak. Jeg har ikke noe og stå imot med. Alt kjennes ut som det skal rase sammen. Sitter midt i klasse rommet, er akkurat ferdig med Web-Design oppgava mi, og kjenne hvor tårene presser på. Vil bare gå inn på ett rom alene, og sitte der i fred å gråte og selvskade meg. Det er det eneste som i det hele tatt frister. Det frister ikke med VT denne helgen, det frister ikke å reise hjem, selv om det er der jeg vil være, og det frister ikke å leve.

Jeg
føler meg barnslig når jeg sitte her og syter, men jeg har det virkelig ikke bra. Hadde naturfag prøve tidligere i dag. Den gikk rett til helvete. Jeg klarte ikke konsentrere meg i d hele tatt. Og neste uke kommer ikke til å bli bedre. Jeg er allerede sliten, og VT har ikke begynt enda. Jeg skal overnatte rett opp i bakkene fra der jeg bor i 2 netter, og omgås folk hele tiden i 3 dager. Vet ikke helt hvor bra det kommer til å gå. Kommer til å klikke for meg. Men tror jeg gjør sånn som sist helg da jeg var på krinskorøving, at jeg putter kniven min i toalettveska. Det er beroligende bare å vite at den er der. Det gjør alt så mye bedre med en gang.

Nå har vi bare en skole time igjen, så skal jeg vente en time på båten, så er jeg på vei hjem. Det blir litt herlig da. Hjem å pakke og spise. Jeg er skrubb sulten som vanelig. Jeg spiste en sjokolade i sted. Det er ett tegn på hvor svak jeg er. Jeg klarte meg i over 3 dager uten godteri, men tror du ikke jeg måtte være svak å kjøpe meg en sjokolade i matpausen? Men nå har jeg bare 5 kr og 50 ører igjen, så nå har jeg snart ikke mer penger. Korte mitt ble ødelagt får sånn en uke siden, og jeg venter på ett nytt, så i mellom tiden er jeg blakk.

Nå har læreren komt, så dere får ha en fin dag.

Å innse noe en ikke vil, er vanskelig

Jeg har en innrømmelse å komme med. Og får at dette virkelig skal gå opp får meg, så gjør jeg det her, isteden for bare til meg selv. Det er litt annerledes å vite at folk faktisk kan lese dette. Og selv om ingen av vennene mine vet om denne bloggen, men det kan være at de leser den nå. Men i så fall.

Det jeg ville si er at jeg har ett urolig stort problem med meg selv. Jeg klarer ikke se på meg selv lenger. Alt er galt med meg. Jeg er tjukk, har ekkel kropp, ser stygg ut, har ett forferdelig stygt ansikt, jeg klarer ikke gjøre noe rett, i hodet mitt er det ingen som liker meg, ingen som virkelig vil ha meg med. Jeg er liksom alene i hele verden. Selv om jeg innerst inne vet at folk er glad i meg, og at de bryr seg, så sier hodet mitt det motsatte. Jeg føler meg virkelig ikke som en del av denne verdenen lenger. Jeg er her på små besøk av og til, men til vanelig så reiser liksom hodet mitt rundt i forskjellige galakser og verdener. Konsentrasjonen er på bånn, og jeg klarer bare ikke se på den stygge kroppen min uten å ha lyst til å kutte den opp i små biter. I hele dag har jeg tenkt på den skarpe deilige tapetkniven som ligger rett nedenfor sengekanten. Det hadde vært så herlig å kunne kjenne den gli gjennom huden igjen. Ikke så djupt, men litt under huden, sånn at det begynner å svi litt og at en kan se blodet pripple ut av huden. Det er virkelig den beste følelsen som fint.

Men jeg tror jeg stopper å skrive nå, får nå skal jeg legge meg, og jeg kjenner at depresjonen holder på å ta over. Må få litt søvn, får i morges har jeg naturfags prøve, også starter VT i morgen, og skal vare hele helgen. Gler meg sånn.

I'm so happy, but also so sad

Jeg hadde den mest fantastiske dagen i mitt liv i går. Jeg gikk av båten på morgenen på vei til skolen, og hvem tror du jeg møter der? Bestekompisen min. Han ventet på bussen. Jeg ble så glad. Hadde ikke sett han på en og en hall uke eller noe. Han sa han var ferdig på kurs ca. 4, så vi ble enige om å møtes etter det. Så jeg ble igjen på skolen og leste til prøve. Da jeg møtte han, gikk vi på Peppes og spiste. Det var så utrolig koselig. Etter det, gikk vi ut en tur. Men havnet fort inn på en liten kaffe/restaurant like ved, fordi det var så utrolig kaldt. Vi fant en helt herlig sofa, og der ble vi sittende en lang stund og hallsove og bare koset oss. Tror ikke jeg har hatt det bedre på lenge, lenge, lenge, lenge :D

Jeg så han i dag tidlig også. Dette blir en herlig uke. Får se ham hver morgen, og få en klem av han. Beste starten på dagen jeg kunne fått.

Nå sitter jeg på skolen og vet ikke helt hva jeg skal gjøre, har ikke med naturfag boka, og vi skal lese til prøve. Men jeg skal nokk klare det. Gler meg bare til friminutt, så jeg kan lese de to-tre siste sidene til prøven.

Bortsett fra ant dette har egentlig ikke ting blitt bedre. Jeg har det like forferdelig med meg selv, og angsten er der like sterkt, vist ikke sterkere. Jeg er så sliten også. Jeg la meg kl. 11 i går (tror ikke jeg har gjort det siden jeg begynte på skolen her), men var like trett når jeg vaknet.

Ellers har jeg utrolig lite å si, bortsett fra at jeg kommer til å ha en fantastisk bra uke, selv om vi har masse lekser og prøver :)

Snegle fart

I dag kunne tida godt gått fooooort...


Nå er det skole igjen. Læreren min vil jeg skal snakke med helsesøster eller noe, sånn jeg kan få hjelp snart. Får jeg har det ikke bra. Det er bare 4 timen, men det føles ut som om klokka er 1400. Jeg vill hjem og sove. Fikk ikke gjort så mye av det nå i helga. Da jeg var på Krinskor øving. I helga møtte jeg en venninne av meg, som jeg ikke har sett på ett år. Og jeg får se henne neste helg også. Da er det VT. Jeg gler meg sånn.

Tror jeg får ett ganske fint hall år. Neste helg er det VT, til påska skal jeg på påskeleir, og i sommer skal jeg på TT. Det blir så bra. Gler meg sykt. Der er godt å ha noe å se fram til i denne mørke tida. Jeg føler meg så alene. Vet ikke om det er mest fordi jeg vil være alene, eller om det er fordi de ikke vil være med meg. Det er ikke godt å si.

Akkurat nå har jeg bare lyst hjem fordi jeg er syk. Har hodepine, er svimmel og fikk mensen i sta. Det er liksom beste dagen. Jeg har ikke sett bestevennen min heller på ei uke. Han er her i byen, men jeg vet ikke hvor han er. Denne uka skal han ta sikkerhetskurs til båt. Det vil se, at han skal begynne å jobbe på båt, noe jeg ikke likte særlig godt. Kan bare ikke se for meg han på båt. Men han må bare prøve det for min skyld. Vi kommer til å miste kontakten uansett. Jeg bare vet det.

Jeg har funnet ut at jeg kan legge inn HTML koder på innlegget, så kanskje jeg kan få bloggen til å se litt bedre ut fra nå av.

Losing

God kveld godt folk. I dag og i går var jeg i Sykkylven med krinskoret på øving. Det har våre kjempe kjekt, men nå er jeg heilt utslitt. Hadde egentlig ikke tenkt å skrive så mye. Så jeg legger ut noe jeg har begynt å skrive. Det er ikke ferdig, og ikke bra, men jeg vil dele det med deg. Det som står der, betyr mye for meg, jeg prøver bare å få det ut med ord. Engelsken min suger, men dere overlever.

Losing


I’ve lost my best friend. Just because I couldn’t keep my mouth shut. I told him that I love him, a bit more than as a friend. And in a second... everything was broken. My inside is totally crouched. I really don’t know if I can take one more day without him. And every night I’m forced to spend without him, is like living in hell. The devil holds on to me.... tight with him, he’s struggling me. He’s holding me down, and force me to be hurting, and alone.


He was gone for so long; it felt like a lifetime in hell to me. But when he came back, it felt like I was in heaven. He pushed the devil away with telling me that he love me, and missed me. It was so god to see him suffering. Suffering for all the bad he did to me, to see him hurt just as much as I did. With our love, we forced him back to hell, to suffer greatly, alone.


And now, just as fast as you came back, you just disappeared. And then, you decided to live me... like forever. You’re going to work, far too long away. I don’t know if I can handle that. I need you too much for that. And in some way, I believe you need me just as much. I can’t understand how I can do so many things wrong, when I’m just trying to be nice. I just want to see you one more time. That’s all I’m asking for. One time.