Etter følger av "Dø Katha. DØ!"

Jeg trodde jeg fikk lagret det andre innlegge jeg skrev i går, men neida. Det jeg skrev var i alle fall no lignende dette :

I der forige innlegget fikk jeg det til å høres ut som om at beste vennen min gjør så mange feil, og er temmelig grusom. Men det er han overhode ikke. Jeg er så sinnsykt takknemmelig for at jeg kjenner han. Han hjelper meg hele tiden. Da jeg ble sur i går, gikk jeg ut en tur får å prøve å gå det av meg iseden for å kutte meg. Og etter en stund ble jeg ensom og kald, så jeg spurte om jeg kunne konne opp til han en liten tur. Det var virkelig herlig. Han støttet meg, og log meg gråte inntil han. Jeg sa jeg ikke ville hjem, og da sa han at d skulle jeg ikke heller, ikke før jeg måtte. Jeg er så gla i han. Uannsett hva jeg skrev i går. Jeg var bare rasende.

Har vært å snakket med helse søster i dag igjen foresten. Det var så herlig. Hun er så grei. Hun ringte meg til og med og spurte om jeg kom. Jeg ble så gla da. Følte at noen faktisk vill hjelpe meg.