Fått nokk!!

Jeg er drit lei. Hvorfor kan jeg ikke bare være som alle andre? Det følest ikke ut som om jeg er på denne planeten lenger. Hode mitt er ikke her i alle fall. Det er en tomm plass. Hvor er vanskelig å si. De siste 2-3 ukene har vært helt uutholdelige. Jeg mistet kontakten med min aller bestevenn. Jeg trodde virkelig jeg hadde mistet han. Men han sendte meg en melding på søndag og spurte om jeg ville komme en tur ned til ham. Skulle ikke forundre meg om han sa 10-15 ganger kansje, at han hadde savnet meg, og at han er glad i meg. Det var det jeg hadde villet høre helt siden vi sluttet å snakke sammen. Og der kom det. Jeg vet ikke om jeg har vært lykkeligere. Men han dro igjen i går. Han skulle besøke familien, vist jeg ikke miss fårstod han.

Jeg lurer på hvordan det er når han er hjemme. Han er der nesten aldri. Lurer på hvordan han snakker til moren, og hvordan hun snakker til ham. Lurer på hvordan søskene han er. Lurer på hvordan de bor. Lurer på hvor mye de bryr seg. Jeg får nokk aldri møte dem, men jeg vil så jerne vite. Jeg vil forstå ham. Jeg er så utrolig glad i han, og jeg vil ikke at han skal ha det vondt. Jeg vet ikke helt hva han føler om å være sammen med dem. Hva han føler om at han ble sendt hjem, hva han føler får mj, om han fårtsatt vil ha meg i nær heten.

Jeg tror det er den mentale syken min som gjør at jeg tenker at han ikke vil være sammen med meg. Får han har sakt at han er kjempe glad i meg, at han setter pris på meg, og at han ikke vil jeg skal gå. Jeg burde egentli forstå at han vil ha meg der. Men hjernen min gjør meg så usikker hele tiden. Den gir meg lyst til å skade meg, spise (selv om jeg ikke vil det), gå ut og bare bli der, ta live av meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg er så usikker og ustabil hele tiden. Har lyst å fare til legen min åp spør om han har noen sovepiller, eller noe beroliggende jeg kan ta. Vist jeg ikke får lov av mamma eller legen, skal jeg true dem med å begynne å røyke igjen.

Men nå er jeg ferdig på skolen, så jeg avslutter får denne gang.

lenge siden. tunge tider

Det er virkelig tungt får tiden. Får ikke sove, vill helst unngå å legge meg. Er veldig plaget med deprisjon. Og har ikke hatt kontakt med bestekompisen min på nesten to uker. Virker som han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det gjør meg enda tristere. Vet ikke hvor i verden han er en gang. Det gjør meg så lei meg. Gråter hver natt.

Og på mandag kjentest det ut som jeg var i en slaks psykose. Jeg satt liksom i senga, og hadde en kniv i hånden. I neste øyeblikk rann det nesten blod nedover håndleddet. Det kom noe på dyne trekket, men tror ikke noen legger merke til det. Hele håndledde mitt ser ramponert ut. Det er ikke hjupe kutt, men mange små. Det ser ikke akkurat lekkert ut.

Men nå har jeg nesten ikke bateri på PC-en, så jeg går og prøver å få sove litt.

deprisjon

I går natt slet jeg skikkelig med deprijonen. Jeg gråt sikkert i flere timer. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Ville bare forsvinne. Ville såve til vi begynner på skolen igjen, eller gå inn i en slaks rus. Har vært så deikkesyk de siste ukene, men har ikke kunne drukket. Klarer snart ikke mer. Det gjør så vondt. Det verker hele tiden, som om det vil ødelegge meg, knuse meg som en appelsin. Det er virkelig vondt.

Gruer meg til å sove. Jeg vil ikke. Vill sitte oppe til vi skal reise i morgentidlig. Vi reiser til ett skisenter i morken kl. 10, så jeg må opp kl. 9. Det kommer ikke til å gå bra. Jeg kommer til å være SÅ ødelagt i morgen. Men nå orker jeg ikke å skrive mer. Skal prøve å sove snart.