Etter følger av "Dø Katha. DØ!"

Jeg trodde jeg fikk lagret det andre innlegge jeg skrev i går, men neida. Det jeg skrev var i alle fall no lignende dette :

I der forige innlegget fikk jeg det til å høres ut som om at beste vennen min gjør så mange feil, og er temmelig grusom. Men det er han overhode ikke. Jeg er så sinnsykt takknemmelig for at jeg kjenner han. Han hjelper meg hele tiden. Da jeg ble sur i går, gikk jeg ut en tur får å prøve å gå det av meg iseden for å kutte meg. Og etter en stund ble jeg ensom og kald, så jeg spurte om jeg kunne konne opp til han en liten tur. Det var virkelig herlig. Han støttet meg, og log meg gråte inntil han. Jeg sa jeg ikke ville hjem, og da sa han at d skulle jeg ikke heller, ikke før jeg måtte. Jeg er så gla i han. Uannsett hva jeg skrev i går. Jeg var bare rasende.

Har vært å snakket med helse søster i dag igjen foresten. Det var så herlig. Hun er så grei. Hun ringte meg til og med og spurte om jeg kom. Jeg ble så gla da. Følte at noen faktisk vill hjelpe meg.

Dø!! Katha, DØ!!

Jeg vill bare dø! Føler ikke det finst noen ting å leve for lenger. Null og niks. Jeg er deprimert hele tiden, klarer nesten ikke å more meg lenger. Det gjør ekstra vondt når min beste venn svikter meg hele tiden. Savner den tiden vi var sammen hver dag. Det var så herlig. Nå føles alt bar tomt og overfladisk. Jeg gråter nesten hver dag får deg. Og du bare svikter meg. Kan man kalle det en venn?

Jeg elsker han, han er den besten. Men jeg orker ikke mer så lenge jeg ikke vet hva han føler, eller om han i d hele tatt vill være sammen med meg. Jeg som hopet at vi kunne finne på noe gøy i dag. Eller bare slappe av og ser på tv, film eller lignende. Men neida, han orker ikke å være sammen med meg, IGJEN. Det er ikke første gangen han kommer med den rett før jeg egentlig skal komme ned til han. Har virkelig lyst å skrive dette til han. Eller bedre si det. Jeg er lei av at jeg ikke tørr å si ting til han. Jeg tørr bare ikke. Er for redd for å såre eller bli såret.

I til legg til dette, han mamma en jævelig uke. Hun er potta sur, og jeg for nesten ikke være ute lenger. Jeg vil stikke av. Orker snart ikke bo hjemme. Føler meg inne stengt og oversett her. Føler meg som en liten unge på 3-4 år. Mamma kan ikke se på meg som så mye annet vertfall. Kunne ønske jeg hadde mot til å bare pakka skolesakene mine, og noe klær, og stikke av. Vet ikke hvor jeg kunne stukket, men hadde vell funnet en plass. Vist ikke kunne jeg bel tatt bussen en plass, og sovet på en benk. Hadde vært bedre enn her vertfall.

Den siste uka mi har vært forholdsvis bra. Jeg har vært redd hele tiden, men mannen har ikke vært her så intenst. Jeg har klart å nekta meg å skade meg selv nesten hele uka. Det gikk galt her får to dager siden. Jeg tok en dose med forskjellige smertestillende, tror det tilsvarte ca. 8-12 paraceter. Og der etter rispet jeg meg. Jeg gråt ikke en gang, jeg nærmest frydet meg over smertene. Jeg begynner virkelig å skremme meg selv.

Gler meg skikkelig til mandag nå. Det er bare 3 dager til .Da skal jeg til helsesøstera og snakke med henne igjen. Håper jeg får fortalt henne mer en sist. Jeg trenger virkelig å dele dette med en voksen. Vennene mine synest bare jeg er teit og patetisk. Og det hjelper meg ikke akkurat. Det får meg bare til å føle meg verre.

På torsdag skal jeg på sjukehuset og få sjekket om jeg har angst. Gler meg egentlig til å finne ut om det.

Sex, mann, fri

I dag da jeg voknet fikk jeg nesten panikk, hadde en skikkelig ekkel og merkelig drøm. Jeg drømte at jeg hadde sex med en av klassekontaktene mine xD :S ææææsj!! Jeg satt å tenkte på det nesten hele tiden da jeg hadde han på skolen i dag. Det var 2 forbanna timer, som gikk sykt sakte :( Kan ikke tenke meg at en kan drømme noe sånt. Han er ung, det gjør det litt bedre, men at jeg skulle drømme dette. Det hadde jeg virkelig aldrig trodd.

Min mørkhårete, høye, tynne mansmenneske prøver virkelig å gjøre meg gal! Han har "hvisket" til meg i hele dag :S Jeg begynte nesten å gråte under engelsk tentamenen i dag. Var så ekkelt. Han fikk meg til å tenke "jeg står rett bak deg, jeg vet hva du driver med, jeg føller med deg vet du". Klarte nesten ikke konsentrere meg. Men jeg fikk gjort ferdig oppgavenen og skrevet litt mer enn det jeg måtte på stilen.

Kunne ønske du hadde fri i dag. Å at du hadde hat lyst å snakke med meg. Så jeg kunne fortalt deg om doktortimen min, og om den ekle manspersonen, og fortalt deg om selvskadingen. Jeg vill ikke sjule det for deg, men jeg vet du hadde blitt så sinnsykt skuffet over meg. Nå er det faktisk hele 2-3 dager siden jeg gjorde det sist. En del av det har grodd nå. Så det ser ikke så galt ut, men der er arr.

Ekkel mann

Nå sitter jeg på skolen og sliter skilleli. tror virkelig det er angst jeg har. Den brunhåra, høye, tynne mannen har vært mer og mer i tankene mine de siste dagene. Han nesten snakker til meg også. Han på en måte overfører tankene sine til meg. De er ekkelt :S

Men nå skal jeg ha gym teori, so vi snakkest ;)

Doktor og angst

I dag for jeg tidlig fra skolen fordi jeg skulle til doktoren. Han kunne da til min lettelse fortelle meg at alle prøvene jeg tok, viste helt normale resultat. Så begynte han å spørre litt hva som er galt med meg liksom. Og jeg fortalte om skjelvingen og alt sammen. Han sa etter kort tid at dette kunne ligne på angst.

Jeg var ganske enig. Har vurderte tanken selv. Så jeg skal sta å scanne hode mitt i Volda. Jeg vet ikkje helt om det var det han sa, men synst og kan huske det. Jeg spurte også om p-piller, siden helsesøster ikke ville skrive ut til meg i går p.g.a. blodprøvene jeg skulle få svar på i dag. Sånn vist det hadde vært noe jeg ikke burde få i meg.m

Vi har foresten engelsk tentamen i morga. Dette går rett til helvete. Og alt går bare galt i dag. N esten i alle fall.

Depresjon? .... eller?

Skal til legen på onsdag. Gler meg. Har så mye jeg vil snakke med han om. Men det er så mye jeg ikke vet om jeg tørr å snakke om med en voksen.

Jeg har gjort så mye dumt i det siste. Vill ikke at det skal være sånn. Vill være perfekt. Men hvem vill ikke det innerst inne. Jeg personlig tror jeg hadde vært lykkeligere om jeg hadde vært tynnere. Og dette er ikke noe sånn, "jeg er tykk, gi meg oppmerksom het, jeg vil ta livet av meg selg" greier. Det er noe som har plaget jeg siden jeg gikk i barnehagen. Noe jeg har prøvd å gjemme. Jeg klarer bare ikke å slanke meg. Tror depresjonen tar helt over meg.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle det depresjon, men jeg prøve. Det føles som det. En konstant smerte som bare blir sterkere og sterkere. Kjennes ut som den bare venter på det rette øyeblikket til å knuse meg. Til å brekke meg helt.


Jeg vill bare gi opp. Etter hver dag som går, er jeg nærmere knekkepunktet. Jeg ser det ett stykke foran meg.

Men jeg har sang time om en liten stund, så nå må jeg gå.

Jeg bryr meg om deg! <3

Ja, jeg bryr meg om deg. Uansett hvor vanskelig du synst det er å forstå det, så er det noen som bryr seg om deg. Uansett hvor vanselig du har det nå, så er jeg her får deg. Jeg ble virkelig skuffet på fredad da du prøvde å ta liv ditt. Jeg vet jeg burde ha vært der får deg, jeg var der også en stund, men... du lovet meg å ikkje jøre det. Du lovet å holde deg i live gjennom kvelden. Jeg har bare lyst å begynne å gråte her jeg sitter. Hadde sikkert gjort det vist det ikke var får at broren min sitter her i samme romme som meg.

Jeg har nesten mistet bestevenninna mi før, å nå var det tett før du å forsvant. Jeg hadde ikke taklet det. Hadde ikke taklet å miste noen av mine nermeste nå. Tror jeg hadde mistet meg selv. Hadde dødd. Men ikke fysisk, psykisk.

Har du eller har du nesten mistet en av dine nermeste på denne måten før?
Hvordan taklett du det?

Jeg kan være positiv! :D

Jeg føler at det første innlegge mitt her ble litt sytete på en måte. Dere må ikke ta meg feil. Jeg er en veldig gla og livli jente, jeg har bare noen små problem.

Dagen i dag kommer til å bli fin tror jeg. Skal være sammen med venner for en gangs skyld. Skal feire bursdagen min litt tror jeg. Vi har en av de beste skoledagen i uka, OG det er fredag :D

Hva synst du egentli eg spennenede å lese om i en Blogg?
Jeg trenger litt hjelp. Hvirkelig.

Jeg elsker å blogg:) Liker du? Eneste probleme er: hva skal jeg blogge om?
Hva kategori liker dere at blogger er skrevet i?



Avenged Sevenfold - A Little Piece Of Heaven

Before the story begins, is it such a sin
For me to take what's mine, until the end of time
We were more than friends, before the story ends
And I will take what's mine, create what God would never design

Our love had been so strong for far too long
I was weak with fear that something would go wrong
Before the possibilities came true, I took all possibility from you
Almost laughed myself to tears, conjuring her deepest fears

(Come here you fucking bitch)

Must have stabbed her fifty fucking times, I can't believe it
Ripped her heart out right before her eyes, eyes over easy
Eat it, eat it, eat it

She was never this good in bed, even when she was sleeping
Now she's just so perfect, I've never been quite so fucking deep in

Ny, og sprekkeferdig

Jeg er NY! :D Ta godt imot meg da ^^ xD

Det er virkelig vanskelig å begynne å skrive. I alle fall vist du virkelig vill at det skal høstest bra ut. Jeg kan jo si så mye som at, jeg laget denne bloggen så jeg kunne gi en del av meg selv. Jeg har en til, men det var så mange jeg kjente som viste om den, att jeg klarte liksom ikke skrive skikkelig. Kunne ikke gi så mye av meg selv.

Jeg har hatt bursdag i dag, eller i går...eller... ååh! blir frustrert jeg nå! Klokka er ett par minutt over 12 når jeg skriver dette. Jeg har i alle fall hatt en fantastisk dag. På en måte.

Har du følt at det er en slaks person som føller etter deg hele tiden? En som får deg til å tenke "han føller etter meg, han har ikke tenkt å la meg være i fred, han føller med alt jeg gjør". Sånn har jeg det for tiden. Det er skummelt.

I dag når jeg skulle inn på kjøkkenet å spise frokost fikk jeg ett slaks syn av en mørkhåret, tynn, litt høy mann. Han var litt skummel. Og samtidig følelsen av at det stod noen inne på stua og føllte med på hva jeg gjorde. Trodde jeg skulle begynne å gråte. Har vært sånn i hele dag. Sett det ekkle bilde av mannen i hode mitt.

Tror ikke jeg klarer så mye mer. Har komt litt ut av kontroll i det siste. Har en alt får stor trang til å kutte meg, ta mange piller på en gang, lyst til å hoppe forran biler som kjører forbi... rett og slett ødelegge meg selv. Jeg klarer ikke konsentrere meg fordi jeg skjelver hele tiden, og...alt er liksom galt på en gang, sammtidig som alt er rett. Hater livet mitt. Hater meg selv. Tenk om jeg bare hadde taklet å se meg selv i seile.

Nei, tror jeg har plaget dere nok får denne gang. Skriver sikkert meg en annen dag.
Og bortsett fra d meste av det som står her er jeg en bli og glad jente, som elsker nye folk;)