Depresjon? .... eller?

Skal til legen på onsdag. Gler meg. Har så mye jeg vil snakke med han om. Men det er så mye jeg ikke vet om jeg tørr å snakke om med en voksen.

Jeg har gjort så mye dumt i det siste. Vill ikke at det skal være sånn. Vill være perfekt. Men hvem vill ikke det innerst inne. Jeg personlig tror jeg hadde vært lykkeligere om jeg hadde vært tynnere. Og dette er ikke noe sånn, "jeg er tykk, gi meg oppmerksom het, jeg vil ta livet av meg selg" greier. Det er noe som har plaget jeg siden jeg gikk i barnehagen. Noe jeg har prøvd å gjemme. Jeg klarer bare ikke å slanke meg. Tror depresjonen tar helt over meg.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle det depresjon, men jeg prøve. Det føles som det. En konstant smerte som bare blir sterkere og sterkere. Kjennes ut som den bare venter på det rette øyeblikket til å knuse meg. Til å brekke meg helt.


Jeg vill bare gi opp. Etter hver dag som går, er jeg nærmere knekkepunktet. Jeg ser det ett stykke foran meg.

Men jeg har sang time om en liten stund, så nå må jeg gå.