It's harder to lose someone then you think

I can’t do it anymore. He means too much to me. I don’t care how stooped it sounds; he is my reason to live. He’s my reason to keep going. And the reason that I’m alive today. But I can’t have a relationship to a guy like him. He can’t even say that he cares about me. And he’s lying to me too. But, he means the world to me. Al since I last talked to him, I’ve felt so empty, and crushed. I know that I was the one how closed him out of my life, but he didn’t even bother to talk to me, not even sending me a message. I don’t think he know how much he’s been hurting me. But I just couldn’t stop seeing him. Deep inside, he’s a wonderful person. And I want to be that wonderful persons friend. I love him. I don’t want to hide that. But now it seems like I have to. Because I don’t think that he’ll ever wants me bake.  

Fool Yourself

Being in love with someone, isn’t always like you pictured it. Most of the time, it hurts. But sometimes, if you’re one of the lucky ones, it’s the best and safest things. And that person, is the most important things in the world. But the hardest, and maybe the most complicated with it, is to let this person go. But it’s the right thing to do, when you realise that the love you feel, doesn’t com in return. Even though you wish that you could just go on pretending. Holding on to your picture. You wish so heard for it, that you fools yourself to believe in the lie you try to give to everybody else. But the only person you fool, is yourself. 

What would it be?

Ja, i går var jeg sammen med kompisen min, vet du hva, jeg tror jeg kaller ham Per jeg (jeg tror jeg har brukt ett annet navn på han før, men fra nå av blir det Per), Det var veldig koselig. Hadde ikke sett han på fire uker. Og det var så deilig å høre han si ting som fikk meg til å forstå at han er glad i meg, selv om han ikke sa det sånn rett ut. Har ikke hatt det så bra på lenge som jeg hadde det da jeg var sammen med han.

Men så endrte jeg på fulla på kvelden. Det var herlig. Men jeg har ikke klart å spist noe serlig den siste uka, så jeg ble alt for full. Og da pappa kom og hentet meg spurte han meg om jeg hadde smakt noe. Jeg viste at vist jeg sa at jeg ikke hadde det hadde han blitt mistenkelig på om jeg løy til han, så jeg sa at jeg hadde smakt litt cider og at noen hadde sølt sprit på meg. Han sa faktisk bare at han kunne jo se at jeg ikke var drita, men at det var unødvendig å smake i det hele tatt. Også var liksom samtalen over. Jeg ble overasket. Og satt bare å grudde meg til å gå ut av bilen. Jeg var redd for at balansen min var helt på jorde. Men det også gikk bra. Gikk på do, også var mamma og pappa ute på verandaen, så jeg gikk bare å la meg. Skulle skrive her før jeg la meg, men i den tilstanden jeg var, klarte jeg ikke å huske passordet mitt, så jeg la meg bare. Var herlig, får jeg var fortsatt så full at jeg fikk sove skikkelig. Sov til klokken var nesten hall 2 :)


What would it be?
Have you ever thought about how life would be, if you didn't have to lie to everyone? If you just could stand up, and tell what's on your mind? If you didn't have to put on a fake smile every day? To try to fool everyone around you? If scars didn't have to be immberising? If you didn't have to come up with excuses every time you're down? I wonder how world would be then?


Men nå skal jeg lese til prøve, så vi snakkest :)

This is how it goes

Jeg har akkurat lest gjennom noen av innleggene mine. Fy til en syting. Jeg har har to ting eller noe jeg vill snakke om i dag. Kan være det er noen små ting til jeg har lyst å nevne, men det ser vi.

Jeg har begynt å snuse igjen. Jeg er ikke stolt over det i det hele tatt. Men mest av halt har jeg dårlig samvittighet får bestevennen min. Får det var han som fikk meg til å slutte å sånn. Og da vi va uvenner, pristerte jeg og begynne på igjen. Vi hadde halvveis avtalt at han skulle komme hit på fredag, sånn at jeg fikk fortelle ham noe (altså at jeg har begynt igjen). Men han kunne ikke, for han hadde en visning på ei leilighet midt på dagen. Men jeg tilgir ham for det. Han har mye å gjøre. Han må skaffe jobb og ett sted å bo og sånn før han skal begynne på skole igjen etter sommeren.
Men i alle fall. Jeg har så lyst å få sagt det til ham. Får jeg vill ikke sjule det. Håper han kan tilgi meg, og at han fortsatt vil snakke med meg etter på. Får som dere sikkert har forstått betyr han utrolig mye får meg.

Ting går ikke så mye mer oppover enn hva det har gjort før. tver imot, kjenner jeg at jeg blir verre og verre. Men jeg prøver bare å fokusere på å ikke gjøre noe dumt.
Og det med betennelsen og styr, fann jeg og legen ut at mest sannsylelig var klamydia, så jeg har tatt tabeletter for det, men vet ikke om jeg føler de virker. De virker liksom litt. Men om det var det jeg hadde vet jeg ikke helt hvor sikker jeg er på. Så det.

Ellers går ikke selvskadingen så bra. Det har blitt litt værre. Men jeg prøver å fortsatt ha kontroll.
Også er jeg syk, og har MeKo prøve i morgen, og en stillbilde dok. som skal være ferdig til torsdag, så vet ikke helt hvordan det går. Jeg har ikke hatt lyst å gjøre noe i dag eller i går. Men har så vidt begynt med redigeringen. Men prøven går rett vest.

Så, du får ha en fin da :)

BUP, dorlig da...osv...

Lenge siden jeg har skrevet her nå tror jeg. Jeg er vell ikke i så særlig godt skrive humøt for tiden. Men det er vel kanskje på tide at jeg gir lyd fra meg. Sitter i kantina og spiser sjokolade.... bombe :O den siste tiden har ikke vært så veldig bra. Jeg er så ufattelig sliten, og har bare lyst å gå og legge meg fra første sekund jeg åpner øynene.

Jeg må snart til legen. Jeg har kanskje blærebetennelse, eller betendelse i livmora, eggstokkane eller nåkke sånt. det er skikkelig ekkelt. Håper jeg finne ut fort hva det er for noe,sånn at jeg kan få det bort. Er så lei. Det er liksom så flaut også, for jeg må på do hele tiden av det, også sår jeg sånn rar utflod som lukter ekkelt, og det er bare ekkelt å være sammen med folk da. Dette var vikkert noe dere virkeli ville høre, men det er så plagsomt.

Ellers går jeg å venter og håper jeg kommer inn på BUP. Får vite det om ikke lenge nå. Skal bli så beilig bist jeg får sett i gang. Håper det hjelper. Jeg klarer ikke se på meg selv som no særlig syk, så kunne kanskje virket litt mer syk enn jeg er nå. Men jeg føler jeg trenger det.

Jeg og Alex (kompisen min) har vært uvenner en stund, men får sånn en uke siden ble vi venner igjen. Men jeg vet ikke hvor vidt gode venner vi er, får han har bare takt komtakt. Det er ligsom jeg som må gjle. Men men. Jeg må nesten gjøre litt skolerabeid nå, så vi snakkes.

Til Johanne :)

Jeg er en nube når det gjelder denne bloggen. Jeg er vant med blogg.no, å jeg kom meg ikke inn på bloggen din da jeg skulle svare på kommentaren din. Vist noen vil fortelle meg det, hadde det vært fint :)

Jeg vil si noen ting til deg, det er herlig og vite at det faktisk er noen som leser bloggen min. Din kommentar, er faktisk den første jeg har fått. Tusen takk. Og jeg står på. Ting blir egentlig bare verre og verre, men jeg har ikke tenkt å gi opp.

Og den nett adressen du sendte, jeg har vært inne på den mange ganger :) Leste Edward sin versjon av Twilight (første boka), der. Siden det er lenger siden du kommenterte har du sikkert begynt på siste boka, det har jeg også, begynner og nærme meg halvveis. Disse bøkene er så bra :) Gir nesten en livs glede i seg selv ^^

Men tusen takk Johanne. Vist du vil sende meg en link til bloggen din eller noe, hadde det vært flått :)

Seier, tap....så lite som skal til

Off, nå er det over en måned siden jeg skrev sist. Dette begynner å bli gale. Jeg har bare ikke orket å skrive noe som hels. Har blogget på den andre bloggen min, men det er bare sånne daglig dagse ting.

Som jeg har fortalt før, har jeg søkt meg inn på bup. Jeg var der 24. eller 31. mars, og 14. april. De fikk vite så lite med legen min at de ville ha meg inn til noen samtaler før de bestemmer seg om jeg burde få en plass eller ikke. Jeg får vite dette innen 13. juni. Gler meg. Håper jeg får plass. Det har på en måte hjulpet allerede.

Også kan jeg gi en oppdatering på han som var beste kompisen min. Jeg snakker med han i går. Han har kommet hjem. Jeg spurte ham om vi fortsatt var venner, siden han ikke har skrevet noe til meg, eller spurt om jeg vill møte ham eller noe. Og jeg fikk som svar...usikker... velig gøy. Og med tanke på hvordan resten av samtalen gikk, kan jeg tenke meg at vi ender opp med å ikke være venner lenger. Det gjorde så vondt. Tror jeg gråt i 2 timer etter på. Har ikke lyst til at det skal ende. Ikke slik. Men jeg kan dessverre ikke bestemme det. Jeg sa til slutt, får jeg orket ikke sitte å se mer på dataskjermen, og de få ordene han skrev til meg, "det er i alle fall opp til deg", så logget jeg av.

Jeg savner ham mer enn noe. Men han har liksom vært å langt borte, at han er ikke virkelig i hode mitt lenger. Han er som en "Skybert", vist du forstår. Jeg har ikke sett ham på 2 måneder tror jeg. Minnene mine med han kjennes ut som en drøm. Ingenting er liksom ekte av det. Så jeg får vel bare fortsette med å prøve å kople ham ut av livet mitt. håper jeg lykkes til slutt. Får vist vi ikke er venner lenger, klarer jeg ikke å leve med minnene så sterke som de er nå. Det er bare uutholdelig.

Ellers har jeg det egentlig ikke så bra nå. Ting går bare nedover for tiden. Men jeg prøver å takle det p åen god måte. Men selvmords tanker har en større og større del av tankene mine.

Så jævelig!!!!!

Jeg hater virkelig å syte, men denne helga tror jeg må være den verste jeg noen gang har hatt. Har vært så utrolig langt nede, langt under bakken. På lørdan fikk jeg ikke sove, så jeg satt oppe til 0700 og såg 9 episoder med The L Word, og gråt mye. Forstår ikke hvorfår det gjør så vont. Men så legne han ikke er her, har jeg det ikke bra. Jeg trenger han. Så jæveli. Jeg vil ha han tilbake!!

Skal heldig vis til helsesøstera og snakke med henne i dag. Og en annen bra ting... jeg klarte å ikke selvskade meg på hele helga. Men nå fikk vi enda mer vi må gjøre i norsk, så jeg får vel begynne :/

Dagen i dag er.... jævelig?

Jeg hadde matteprøve på tirsdag, og vi fikk igjen resultatet i dag. Jeg fikk 4/5. Det er seriøst det dorligste jeg har fått til nå i år i matte. Har bare hatt 6-ere. Det var først da jeg innså at dette har begynt å gå ut over skolearbeidet mitt.

Jeg var med legen i går, og har fått søkt meg inn på BUP nå. Håper bare jeg kommer inn, og at det skjer fort, får det har virkelig begynt å bli gale nå. Helt ærlig så har jeg en grunn til å leve akkurat nå. Og det er at jeg har ett lite håp og ønske om at forholdet mellom meg og bestekompisen min snart kan bli bedre. Men jeg trur jeg ødela det ganske mye natt mellom mandag og søndag.

Jeg skal egentlig gjøre noe skolearbeid til i morgen, sånn at jeg faktisk blir ferdig, men jeg klarer det bare ikke. Og alt jeg gjør, hører, ser, leser, osv, minner meg om kompisen min. Noe som får meg til å bare ville gråte. Og i går så jeg han da jeg skulle på båten. Jeg kjente bare hvor tårene presset på. Tror ikke han så meg, men jeg viste han kom til å være der, helt frå tidlig den dagen. Jeg hadde ikkje snakket med noen eller noe, jeg var bare sikker på at jeg kom til å se han da. Men jeg så nesten ikke på han. Jeg så nokk på han til å se at det var han (og jeg kjenner ham igjen utrolig lett, så knapt litt av håret hans), også så jeg ned og alle andre veier. Vist det ikke gjorde vont før, so gjorde det det nå.

Har du lest de to første bøkene i Twilight serien? Jeg holder på å lese bok nommer to, og jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Bella blir liksom meg, Edward kompisen min, og Jacob en annen kompis av meg. Det er nesten skremmende.

Jeg har tengt mer på selvmord den siste tiden enn jeg tror jeg har gjort i hele mitt liv. Akkurat nå har jeg ingen grunn til å leve. Jeg ser ingen i alle fall, nå som det ser ut som jeg har mistet ham. Og planlegging av selvmord går i hode mitt hele tiden. Sånn som akkurat nå har jeg egentlig veldig lyst og knuse glasruta i kantina på skolen (der jeg sitter), og hoppe ned de 5 etasjene og ned i vannet under og drukne. Men jeg har ikke gøds nokk til å gjøre det. Også har jeg lyst å stikke av, langt langt vekk, og aldrig komme tilbake. Jeg tror jeg er ferdig og syte nå, so...

Mandag, og en forventningsfull uke har begynt

Då var det mandag igjen. Verste dagen i uka. Det er denne dagen som bruker og være verst. Det slår nesten aldri feil. Jeg har nettopp lest Twilight. En utrolig bra bok i mine øyne. Men det som var med denne boka, var at den fikk meg til å tenke. Og jeg virkelig elsker bestekompisen min. Kanskje ikke som kjæreste og sånn, men som venn. Han betyr alt for meg. De få gangene jeg ser han fortiden er det beste jeg har fortiden. Det lille håpe om at alt kommer til og bli bedre, og at han flytter tilbake, og at vi får bedre kontakt, og at jeg får være med han mer og en masse endre ting. Jeg savner ham så ufattelig mye. Ingen kan se at det forstår meg, får dette er ekstremt. Jeg går og hoper på at han tilfeldig vis vil dukke opp der jeg bor og overaske meg, eller at jeg ser han her jeg går på skole. Men det skjer ikke vist jeg ikke avtaler med ham.

Jeg har prøvd å få han med og se Twilight på lørdag, men vet ikke ennå om han blir med. Jeg håper. håper, håper. Det hadde vært så fantastisk. Savner han så utrolig :(

Jeg vet ikke heilt hva mer jeg skal skrive. Etter å ha tenkt på boka og kompisen min, går alt rundt i hode mitt. Så jeg tror bære jeg avslutter.

Har det ikke akkurat så veldig bra så lenge han er borte, og live mitt stort sett går i oppløsning.
Så jeg tror jeg bare avslutter dette innlegget, så får vi se om jeg skriver igjen om ikke så lenge.