Mandag, og en forventningsfull uke har begynt

Då var det mandag igjen. Verste dagen i uka. Det er denne dagen som bruker og være verst. Det slår nesten aldri feil. Jeg har nettopp lest Twilight. En utrolig bra bok i mine øyne. Men det som var med denne boka, var at den fikk meg til å tenke. Og jeg virkelig elsker bestekompisen min. Kanskje ikke som kjæreste og sånn, men som venn. Han betyr alt for meg. De få gangene jeg ser han fortiden er det beste jeg har fortiden. Det lille håpe om at alt kommer til og bli bedre, og at han flytter tilbake, og at vi får bedre kontakt, og at jeg får være med han mer og en masse endre ting. Jeg savner ham så ufattelig mye. Ingen kan se at det forstår meg, får dette er ekstremt. Jeg går og hoper på at han tilfeldig vis vil dukke opp der jeg bor og overaske meg, eller at jeg ser han her jeg går på skole. Men det skjer ikke vist jeg ikke avtaler med ham.

Jeg har prøvd å få han med og se Twilight på lørdag, men vet ikke ennå om han blir med. Jeg håper. håper, håper. Det hadde vært så fantastisk. Savner han så utrolig :(

Jeg vet ikke heilt hva mer jeg skal skrive. Etter å ha tenkt på boka og kompisen min, går alt rundt i hode mitt. Så jeg tror bære jeg avslutter.

Har det ikke akkurat så veldig bra så lenge han er borte, og live mitt stort sett går i oppløsning.
Så jeg tror jeg bare avslutter dette innlegget, så får vi se om jeg skriver igjen om ikke så lenge.