Å innse noe en ikke vil, er vanskelig

Jeg har en innrømmelse å komme med. Og får at dette virkelig skal gå opp får meg, så gjør jeg det her, isteden for bare til meg selv. Det er litt annerledes å vite at folk faktisk kan lese dette. Og selv om ingen av vennene mine vet om denne bloggen, men det kan være at de leser den nå. Men i så fall.

Det jeg ville si er at jeg har ett urolig stort problem med meg selv. Jeg klarer ikke se på meg selv lenger. Alt er galt med meg. Jeg er tjukk, har ekkel kropp, ser stygg ut, har ett forferdelig stygt ansikt, jeg klarer ikke gjøre noe rett, i hodet mitt er det ingen som liker meg, ingen som virkelig vil ha meg med. Jeg er liksom alene i hele verden. Selv om jeg innerst inne vet at folk er glad i meg, og at de bryr seg, så sier hodet mitt det motsatte. Jeg føler meg virkelig ikke som en del av denne verdenen lenger. Jeg er her på små besøk av og til, men til vanelig så reiser liksom hodet mitt rundt i forskjellige galakser og verdener. Konsentrasjonen er på bånn, og jeg klarer bare ikke se på den stygge kroppen min uten å ha lyst til å kutte den opp i små biter. I hele dag har jeg tenkt på den skarpe deilige tapetkniven som ligger rett nedenfor sengekanten. Det hadde vært så herlig å kunne kjenne den gli gjennom huden igjen. Ikke så djupt, men litt under huden, sånn at det begynner å svi litt og at en kan se blodet pripple ut av huden. Det er virkelig den beste følelsen som fint.

Men jeg tror jeg stopper å skrive nå, får nå skal jeg legge meg, og jeg kjenner at depresjonen holder på å ta over. Må få litt søvn, får i morges har jeg naturfags prøve, også starter VT i morgen, og skal vare hele helgen. Gler meg sånn.