Seier, tap....så lite som skal til

Off, nå er det over en måned siden jeg skrev sist. Dette begynner å bli gale. Jeg har bare ikke orket å skrive noe som hels. Har blogget på den andre bloggen min, men det er bare sånne daglig dagse ting.

Som jeg har fortalt før, har jeg søkt meg inn på bup. Jeg var der 24. eller 31. mars, og 14. april. De fikk vite så lite med legen min at de ville ha meg inn til noen samtaler før de bestemmer seg om jeg burde få en plass eller ikke. Jeg får vite dette innen 13. juni. Gler meg. Håper jeg får plass. Det har på en måte hjulpet allerede.

Også kan jeg gi en oppdatering på han som var beste kompisen min. Jeg snakker med han i går. Han har kommet hjem. Jeg spurte ham om vi fortsatt var venner, siden han ikke har skrevet noe til meg, eller spurt om jeg vill møte ham eller noe. Og jeg fikk som svar...usikker... velig gøy. Og med tanke på hvordan resten av samtalen gikk, kan jeg tenke meg at vi ender opp med å ikke være venner lenger. Det gjorde så vondt. Tror jeg gråt i 2 timer etter på. Har ikke lyst til at det skal ende. Ikke slik. Men jeg kan dessverre ikke bestemme det. Jeg sa til slutt, får jeg orket ikke sitte å se mer på dataskjermen, og de få ordene han skrev til meg, "det er i alle fall opp til deg", så logget jeg av.

Jeg savner ham mer enn noe. Men han har liksom vært å langt borte, at han er ikke virkelig i hode mitt lenger. Han er som en "Skybert", vist du forstår. Jeg har ikke sett ham på 2 måneder tror jeg. Minnene mine med han kjennes ut som en drøm. Ingenting er liksom ekte av det. Så jeg får vel bare fortsette med å prøve å kople ham ut av livet mitt. håper jeg lykkes til slutt. Får vist vi ikke er venner lenger, klarer jeg ikke å leve med minnene så sterke som de er nå. Det er bare uutholdelig.

Ellers har jeg det egentlig ikke så bra nå. Ting går bare nedover for tiden. Men jeg prøver å takle det p åen god måte. Men selvmords tanker har en større og større del av tankene mine.